Den 8 mars, på kvinnedagen, åpner en utstilling av små objekter montert på vegg, til sammen danner de en hylle-installasjon basert på en av kunstnerens tidligere installasjoner, kalt ”Heimskringla”. 

Objektene konstrueres av ready-mades/object trouvees, stort sett fra den hjemlige arena.Funn og gjensyn skaper assosiasjoner, som sammen med nye funn,- eller med tilføyelser og gjenbruk av egne verk, gjenglemte rester av hverdagsliv og familiehistorie,  kanskje med stor avstand  i tid,  til sist kan  bli til nye skapelser. 

Flere nye objekter har kommet til slik at antallet har øket. Hvert objekt taler for seg selv, og er en egen skapning, men tilhører den samme forsamling og lever under den samme paraply. 

Dette blir ikke-autoritative verk, ofte ironiseringer og iscenesettelser med eget liv som bakteppe. 

”Life is a stage on which everyone has to play his part” Det stjeles fra Shakespeare, legges til for egen regning og håpet er at det kan skapes generell allmenngyldighet i ett større perspektiv.

Det er ikke tilfeldig at Marianne Haukebø kan åpne

utstillingen sin på den internasjonale kvinnedagen. Det er med største selvfølgelighet, ynde og fortellerglede at hun inviterer betrakteren inn i en levende og historiefyllt ”heim”.

 Marianne Haukebø jobber med 10-50 cm høye skulpturer. De er små poetiske fortellinger og tableauer, bygget og montert sammen av flere objekter, tekstiler og materialer. Tingene er gjerne hentet fra den huselige sfære, fra hjemmets rotekasser på loft eller barnerom, fra kjøkkenskuffer og andre bortgjemte steder. Det er enkle hverdagsobjekter som minner om nær fortid. Skulpturene er små, men får tyngde og ”kropp” på grunn av plassering på sokkelen de er støpt på. 

Når jeg langsomt går fra figur til figur i den underlige verdenen der Mariannes objekter finnes, føles det som skrittene blir kortere og kortere til man stanser helt opp og begynner å falle innover i detaljene. Spørsmålene myldrer: hvor kommer den lille malte veggen fra, de små gardinene og persiennen? Bilder fra huset til min tante i Nøtteveien dukker plutselig opp. Det er fysisk og sanselig. Hvorfor svinger Turid, i skulpturen “Turid svinger seg”, langt forbi husets spinkle bakteppe, nesten naken i plastikk? Eller hva med den lett sensuelle evighetsblomsten, som aldri vil visne, men utsøkt, strikket og stivpyntet, står støpt i en gul tekopp. Når Haukebø transformerer ting og smådeler fra deres opprinnelige funksjon til å bli del av en ny skapelse, er det gjenkjennelsen av detaljen, som innvolverer og rører betrakteren. Det handler om det ikke-autoritære og det humoristiske, om balanse og bevegelighet. Det er ingen brodd, men vidd. Ritualene i menneskelivet slik som fødsel, morsrolle og frigjørelse, hekseri og kompleksitet er satt på spill. Her er kroppen, huset og hodet, gjerne kroppen med huset til hode, det lille huset og de store, store kroppene. At skulpturene er plassert i rekke og rad på små solide hyller, gjør at de leses som en veggbok. Tittelen “Heimskringla” er også navnet på Snorres kongesaga: ”Det upresise, men populære kallenavnet Heimskringla kommer fra de første ordene i verket, «Kringla heimsins» som betyr «Den runde jordskiva», altså verdens omkrets. Heimskringla eller sagaene om de norske kongene har betydd mye for den norsk nasjonalfølelsen og har vært det som definerer Norge som nasjon.”

(Sitat: http://no.wikipedia.org/wiki/Heimskringlaa Wikipedia)

MARIANNE HAUKEBØ - Knutsvei 75, 1450 Nesoddtangen - 66 91 18 97